KS i min verden

Jeg tror det tok 5 år før jeg skjønte min egen arbeidstidsavtale.
Jeg hadde en timeplan, jeg hadde to møter i uka - utover det gjorde jeg det som trengtes for å gjøre jobben.
Dette var under L-97, som stilte krav både til metode og kunnskapsinnhold.
Planen var god på mange måter, men variasjonene fra skole til til med tanke på hva man la i de ulike metodekravene, var enorme.

Nå jobber jeg under LK-06, og kravene til metode er borte og kunnskap har blitt til kompetanse.

Nå er KS i forhandling med lærerne om arbeidstidsordningen, og frontene er som forventet steile.
Er vi virkelig så grunnleggende uenig?
Ikke vet jeg, og i min naivitet så vil jeg så gjerne tro at min arbeidsgiver har som intensjon å legge til rette for en best mulig skole.

Jeg har derfor grepet de sjansene som byr seg på twitter for å snakke med motparten. Mine invitasjoner til samtale har vært nøytrale eller positive, fullstendig uten angrep eller påstander fra min side.
Responsen har forundret meg; for det første har det vært liten respons. For eksempel har det vært dundrende stille fra Mathilde Fasting. Det er ikke noe krav om å delta på twitter, men det blir påtakelig med så liten aktivitet.
For det andre ble jeg forundret av responsen jeg fikk fra Kjell Erik Saure, fagsjef medier og strategi i KS. Han viste ingen nysgjerrighet for mitt standpunkt og virket som å anta at jeg angrep ham.
Disse to forundringene føyer seg inn i en lang rekke samtaler på twitter der ulike representanter for enten KS eller lærere roper til hverandre uten å forsøke å lytte eller finne noen gram av enighet.

Da taper alle...

Hva er så problemet?
Det finnes ca. 100.000 lærere i Norge, og hver av dem har sin oppfatning av sin hverdag og sine utfordringer.
De er alle underlagt sin ledelse, som de på en skala fra idioter til genier føler hjelper eller motarbeider dem i deres virke som lærere.
Over der finner man på komunalt nivå ulike utvalg/styrer/råd og annet med diverse politiske farger som styrer etter flertall og egne forgodtbefinnende.
Årsakskjeden er lang, kronglete og på ingen måte ensartet.
Derfor vil KS sine tre grep for endring av arbeidstiden oppleves og tolkes høyst ulike.
Her kommer mine kommentarer på hvorfor KS sine tre grep ikke er mulig å gjennomføre i min hverdag:

1) "Selvstendig tid"
Jeg tolker dette punktet fra KS dithen at de legger til grunn at lærere er borte fra arbeidsplassen sin opp til 1/3 av tiden.
Jeg er som regel på plass fra 08:00 til 16:00 hver dag. Det er 8 timer. Da har jeg omtrent 1 time og 40 minutter igjen  av den tiden jeg skal arbeide i snitt hver dag.
Det er ikke en tredjedel, og det er liten vits i å være lengre eller komme tidligere.
Videre leser jeg at KS mener det blir mer tid med elevene om læreren er på skolen. Da må i så fall KS få eleven til å bli lengre på skolen, og det krever større endringer enn i arbeidstidsordningen.

Konklusjonen på punkt 1 er at det er et forsøk på å reparere noe som ikke er ødelagt - lekkasjen er et annet sted.

2) Komprimert arbeidsår.
Her er det ingen som er uenig i at det hadde vært fint med mer tid til kompetanseheving eller mer tid til samarbeid.
Blant annet nevner KS at planlegging kan legges til tiden elevene ikke er på skolen.
Svaret på det er to-delt: deler av planleggingen kan gjøres i tiden før og etter, slik det gjøres i dag.
Men i hverdagen, så er undervisningen en organisme som lever sitt eget liv. Det er UMULIG å forutse hvor langt man kommer, hvor godt man treffer og hvor mye man får gjort. En planlegging man gjør ferdig i august og som man følger slavisk fram til desember er kun garantert å ikke treffe noen. Alle taper...
Jeg kan ikke plukke ut et eneste element fra min arbeidshverdag som jeg kan flytte på. Alt jeg gjør er viktig og intet av det jeg gjør kan gjøres får forhånd.
Dog er det to hederlige unntak; research til gode opplegg og egen kompetanseheving.
Dette kan selvsagt gjøres utenom elevenes 38 uker, men i mitt tilfelle i tillegg til det jeg gjør i dag - og dermed koster det penger...

3) Undervisningstid/leseplikt
Her reagerer jeg først og fremst på eksemplene som brukes. KS framhever at en erfaren lærer som underviser 10 elever i et homogent miljø vil ha mindre å gjøre enn nyutdannet lærer med en stor klasse med variasjoner.
Dette er ikke nødvendigvis sant. Jeg har undervist ulike klassestørrelser, fra 72 elever til 2 - alle timene var like krevende uansett klassestørrelse.
De var ikke krevende på samme måte, men i belastning likt.
Den eneste reelle forskjellen er rettebyrden, da det selvsagt er forskjell på å rette 2 prøver kontra 72.
I tillegg avslører KS at de tror det blir lettere jo mer erfaring man får. Selvsagt blir det lettere, man vet hvor man vil, men det tar ikke dermed mindre tid. Min erfaring har vært at det tar minst like mye tid, og kanskje mer, fordi jeg stiller større krav til min egen kvalitet.
Videre lokker KS med at man på hver enkelt skole kan gjøre flere tilpasninger der man tar hensyn til alle faktorene som spiller inn.
All den tid det ikke blir flere lærere, så er det ikke mulig å ta flere hensyn enn man allerede gjør.

Jeg er redd KS ikke helt vet hva de vil eller at de ikke tør si i klartekst hva de vil.
Hvis de virkelig ikke har tillit til oss lærere, så er det bedre å si det enn å late som de har det.
Hvis de virkelig bare vil skape en bedre skole, så virker det lite taktisk å ikke lytte til de som helhjertet prøver å belyse utfordringene som de kjenner i hverdagen.