lørdag 22. november 2014

Den falske lekse-dikotomien

Torsdagens Debatten på NRK gav ikke flere svare eller gjorde meg noe klokere når det gjelder lekser.
Med et hederlig unntak: Kunnskapsminister Isaksen var klokkeklar på at det er opp til læreren å administrere det som p.t. omtales som lekser.
Min misnøye med innholdet i debatten, er primært at den blir presset inn en falsk forventning om at den skal være dikotomisk. Hvorfor må det være svart/hvitt eller ja/nei?

Videre vil jeg ta til orde for å rydde opp i begrepsbruken. Ordet lekser er en kulturell artefakt med en uklar definisjon men et veldig tydelig forventingsomfang i den generelle befolkningen.
Det er ikke lekser jeg tar med meg hjem fra jobben, det er jobben.
Elever trenger ikke ta med seg lekser, men velge å utvide sin egen læring.
For en endring av dagens lekseparadigme betyr jo ikke at foreldre som vil at deres barn skal sitte med oppgaver ikke kan gjøre det.

Jeg har noen tanker rundt lekser som gjør at jeg er på leting etter en radikal endring av dagens ordning:

- Skolen oppleves for mange utfordrende nok. Da nekter jeg å forsterke det systemet med å gi oppgaver som elever får dårlig samvittighet for å ikke ha utført. Du skal som min elev aldri være redd for å komme til min undervisning. Det å ikke ha gjort lekser med tilhørende redsel for irettesettelse eller anmerkning, kan bidra til dette. Det er et argument for å endre kravspesifikasjonene til dagens lekser.

- Dagens ordning forsterker eksisterende forskjeller. De flinke elevene blir flinkere fordi de gjør lekser. De svake elevene blir enten svakere fordi de opplever leksene som en bekreftelse på sitt lave nivå, i tillegg til at de opplever å ankomme timen på etterskudd på grunn av manglende lekser eller manglende kvalitet på de leksene som er gjort.

- Det er umulig å lage lekser som skal oppfylle kriteriene folk drar fram i debatten. Jeg kan ikke gi oppgaver som alle elevene klarer å løse uten hjelp eller som er faktisk repetisjon for alle. Skulle jeg det, måtte jeg bruke uforholdsmessig tid på administrasjon. Den tiden vil jeg bruke på å lage god undervisning.

- Lekser må følges opp sier man videre. Ja, men ikke i undervisningen. Hvor skal jeg starte undervisningen hvis leksene skal være utgangspunktet? Der de 33% som har opplevd relativt lik mestring befinner seg, der de 33% som har prøvd med ikke fått til eller der de 33% ikke har prøvd en gang befinner seg? Uansett valg, vil 66% oppleve at de ikke er på nivået undervisningen starter.

Selvsagt er det slik at hvis du øver/repeterer/trener på noe, så blir du flinkere til det du øver på.
Sånn sett er lekser en måte å få elever til å bli flinkere, men det er ikke sikkert de blir flinkere til det vi tror leksene legger opp til.

Til foreldre som føler det er for lite lekser eller kommer til å savne leksene som eventuelt fjernes: den tiden som frigjøres er jo opp til dere å forvalte. Fyll den gjerne med lekseliknende aktiviteter.

Per i dag gjør jeg følgende med lekser: elevene får jevnlig videoer de kan se hjemme. Har de ikke sett ukens video, så gjør de det i timen. Videre ligger det til enhver tid ute diverse relevante oppgaver i Kikora. Elevene bestemmer selv hvor mange av disse de vil gjøre. Her påvirker sikkert foreldrene i ulik grad. Sist gir jeg undring- eller brifelekser: Elevene blir oppfordret til å vise frem ting de har lært og rapportere tilbake responsen de fikk.

Ambisjonen min er å skape en undring i eleven som gjør at den har lyst til å finne ut eller sikre mestring. Den gode følelsen av å forstå noe eller mestre noe vil i det lange løp skape det som i essens kalles motivasjon.

Hver lærer kan og skal få finne sin vei i dette arbeidet. Mitt poeng er at valget skal være bevisst tatt og på grunnlag av en faglig, pedagogisk og didaktisk refleksjon.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar