søndag 2. november 2014

Matematikkens elsykkel

I den perioden jeg syklet til jobb, opplevde jeg en gang å bli frasyklet av en eldre dame med kurv.
I den ene kjipe og bratte bakken på vei jobb, hørte jeg sus og knirk bak meg.
Noen sekunder seinere seg den tidligere nevnte damen forbi meg...
Det tok flere sekunder før jeg skjønte at hun hadde ekstrahjelp i form av en elmotor, noe som gjorde det lettere å svelge.
Jeg er helt sikker på at mitt ansiktsuttrykk er noe hun lever på den dag i dag.

Er hennes forsering av den bakken noe mindre verdt enn min?
Hva om alternativet var at hun tok bussen, drosje eller kanskje ikke kom seg ut i det hele tatt?

Ved frokostbordet i dag kom vi inn på Photomath; ta bilde av et regnestykke og få løsningen, og at noen hadde uttrykt at dette var en negativ utvikling for matematikkopplæring.
Og det er klart man som mattelærer kan spørre seg hva det er man skal lære elevene opp i når de har såpass kraftige og tilgjengelige verktøy tilgjengelige i lomma til enhver tid.
Legg til MyScript Calculator og Dragonbox, og bildet blir ytterligere komplekst.

Det var da sammenlikningen med elsykkel kom: for damen som syklet forbi meg kan det hende alternativet var å bli hjemme eller å bruke drosje. Men med elsykkelen som verktøy kom hun seg ut, fikk trim som var tilpasset henne, det ble kjørt mindre bil siden hun ikke tok drosje og sikkert flere sommerfugleffekter man kan kreativt kose seg med.
De som sykler analogt, vil fortsatt sykle analogt --> de som regner matte med tabeller og regnestav, vil fortsatte med det.
Med elsykkel/photomath senkes terskelen slik at de som ellers ville blitt sittende hjemme/ikke regnet et mattestykke, nå faktisk drar på tur/aktivt gjør noe som har med matte å gjøre.

Vi skal omfavne de verktøyene som gir oss mulighet til å gi flere mennesker opplevelse av å mestre matematikk.
På samme måte som en elsykkel faktisk gjør det mulig for meg og kona å sykle en ordentlig sykkeltur sammen, så gjøre nevnte verktøy i matematikken det mulig for flere å frigjøre seg fra negative forventinger til egen prestasjon.

Men skal vi oppnå noe med slike verktøy, så kan det hende det krever en endring i praksis hos hver enkelt mattelærer.
På samme måte som Hattie påpeker at gruppestørrelse ikke har noe å si på grunn av at lærer ikke endrer praksis, så vil en undervisning der man kun putter inn Photomath i vanlig oppgaveløsing, ikke bli beriket.
Hvis man, som jeg, lar seg inspirere av Dan Meyer sin tre-akts-matematikk og TED-talk, så vil tidligere nevnte verktøy være faktorer som gjør at elever klarer å frigjøre prosessorkraft til å være kreative og ikke bundet i sin tilnærming til oppgaven.

Jeg opplever elever som er engstelige for å gjøre feil, som ikke er vant til å snakke om hvordan de tenker, som tror de må komme ferdig utlært til undervisningen og som generelt har et anstrengt forhold til faget - med for eksempel Photomath kan det bli lettere å bygge opp deres matematiske selvtillit og mestringskompetanse. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar