En tidstyv

Det prates mye om tidtyvene i en lærers hverdag.
Det nedsettes utvalg og det gjøres lovnader om at man skal fjerne dem - men de er ikke å lette å få øye på.
I min hverdag har jeg ikke så mange åpenbare tidtyver, men her er et eksempel på en unødvendig tidstyv:
Jeg har tatt en kartleggingsprøve på mine to klasser i matematikk. Kartleggingsprøven foreligger i en digital versjon, men den har jeg ikke tilgang til.
Resultanene fra legges inn i Vokal og her kommer tidstyven snikende: hver prøve er på 40 oppgaver, et klikk for å komme inn på hver elev, det må klikkes på særskilt norsk for hver elev, et klikk for å komme videre, et klikk for å fullføre og et klikk for å komme tilbake til elevlisten.
Med andre ord genererer hver elev  40 + 1 + 1 + 1 +1 +1 +1 = 46 klikk på elev.
Tidligere har jeg kunne bruk TAB for hoppe til neste spørsmål, det fungerte ikke i år, hverken på pc/mac eller i safari/opera/chrome.
Altså er det ganske mye arbeid med museklikking når det skal klikkes 46 x 28 x 2 = 2576 klikk.

Arbeidet har tatt meg ca 3 timer - 3 timer som på grunn av den digitale versjonen kunne vært brukt på å analysere resultatene eller forberede undervisning.
Når Isaksen sier han skal fjerne tidstyvene, så er et tiltak å sørge for at alle slike verktøy gjøres tilgjenglig for meg som lærer.

Mobiltelefonen - en Pavlovsk refleks?

Jeg har brukt iPad i undervisningen siden 2011, de to siste årene med 1:1 dekning.
Dette skoleåret startet jeg med nye 8.klasser og de har av ulike logistikk-årsaker ikke fått sine iPader enda. Å redefinere mine vaner som lærer i et heldigitalt klasserom har vært overraskende utfordrende. Situasjoner jeg i løpet av to år med en iPad per elev har kunnet tilpasse og løse ved hjelp av mulighetene det digitale gir meg, forsvinner selvsagt når elevene ikke har en dingz.
En noe selvsagt observasjon kan man si, men jeg har altså de to siste ukene ved flere anledninger bommet med planleggingen av denne enkle grunn.

Men det er jo ikke det at elevene ikke har dingzer...
I samfunnsfagtimen denne uka oppfordret jeg da til bruk av den dingzen eleven måtte ha, i de fleste tilfeller en telefon. De skulle søke etter informasjon og oppdraget de var gitt var etter mitt skjønn tydelig forklart og kravet til produkt definert slik at det var håp om motivasjon.
Det gikk katastrofalt dårlig.
En uvant stor mengde av elevene ble utilnærmelige, urolige og støyete på en måte som rett og slett overrasket meg. De gikk inn på sine vante apper, sendte snaps, tok bilder med mere - jeg tror en tredjedel av klassen i løpet av timen brøt 5 av skolens regler for digital oppførsel.

Hadde dette vært slik jeg opplevde hverdagen i et heldigitalt klasserom, så ville jeg vært negativ og sterk motstander.
Men, det er jo ikke slik jeg opplever det digitale klasserommet - så hva skjedde i denne timen?

Min refleksjon er at elevene rett og slett ble offer for en slags Pavlovsk refleks: de er vant til at mobiltelefonen er et verktøy for sosial omgang, kos, spill med videre.
Når det gjelder bruk av mobiltelefon i skolesammenheng, er de i hvert fall vant til det. Hver gang de så langt i sitt skoleløp har fått tillatelse til å bruke mobiletelefonen, så har det vært for å kose seg eller bedrive ikke faglig aktivitet.

På onsdag neste uke får de utdelt sine iPader og det er klart at vi har en vei å gå med å lære dem opp i faglig bruk av en dingz som de er vant til å betrakte som et leketøy.